katolsk

Jeg hadde helt glemt av denne bloggen. Og nå ser jeg at mitt siste innlegg sluttet med noe om økumenikk - på en måte, iallefall.

Det kom nemlig en dame bort til meg etter dagens messe i St. Josef, og lurte på om jeg var ministranten som hadde blogg - hun hadde nemlig lest en blogg av en som var ministrant i de tradisjonelle messene, som hun ikke visste hvem var, og hun lurte på om det da ikke var meg. Jeg hadde visst skrevet noe om økumenikk, sa hun. "Nei", sa jeg, "det tror jeg ikke, jeg har hatt blogg før, men det er lenge siden sist jeg skrev". Jeg hadde helt glemt denne bloggen. Spør meg ikke hvorfor, for det er ikke så lenge siden sist jeg skrev, men når hun nevnte økumenikk klarte jeg vel ikke helt å se koblingen, ettersom jeg ikke har skrevet noe om økumenikk, med unntak av denne "økumeniske" samtalen jeg hadde med en av leserne her. Så jeg må bare beklage, om du leser dette, for at jeg "løy" til deg - det var nok ganske sikkert denne bloggen du hadde lest, og da er det altså jeg som er forfatteren. Det ringte bare ingen bjeller der og da, men det slo meg ganske raskt etter at jeg hadde forlatt kirken og fikk tid til å tenke over det. Du må eventuelt gjerne slenge inn en kommentar så jeg vet at jeg er unnskyldt, hehe :)

Velvel, ellers har det vært en hyggelig dag. Jeg møtte igjen Darja, en gammel klassevenninne fra Elverum som nå har flyttet til Oslo. Jeg har ministrert igjen, og denne gang hadde vi en riktig flott messe, med fullt ministrantlag; thurifer, to akolytter, en prosesjonsleder med krusifiks, seremonimester og to fakkelbærere. Vi fikk også en ny ministrant idag, som var veldig flink, spesielt til å være første gang - men til gjengjeld har han visst vært ministrant i Novus Ordo-messene i mange år, fortalte søsteren, så en del erfaring kan man jo si han hadde likevel.

Nuvel, stort mer er det vel ikke å rapportere fra idag. Jeg skal forsøke å holde bloggen noe mer oppdatert nå fremover, ihvertfall såpass at jeg husker at jeg har den, haha!

Ciao!

Jeg skal snart på båttur, men jeg tenkte å skrive et lite innlegg først.
For, tja, en uke siden, var der en annen blogger som skrev en kommentar til meg her på bloggen og lurte litt rundt katolisismen. Jeg skrev et svar på hennes blogg, og siden utvekslet vi faktisk flere kommentarer hvor vi da fortalte litt om hhv. katolisisme og pinsekristendom. Det var kjempeinteressant! Jeg tror vi begge lærte en del om hverandres trossamfunn, og kom frem til at forskjellene mellom oss tross alt ikke er så store, og at vi (og alle andre kristne) tross alt tilhører samme tro, selv om vi tilhører ulike retninger av den.

At dette var hyggelig er nå én ting, men da slo det meg samtidig at økumenisk dialog ikke bare er noe som bør foregå på høyeste plan, men også blant oss i grasrota. Her i Norge lever vel kristne stort sett i harmoni på tvers av konfesjon uansett, men i andre land tror jeg faktisk det kan være viktig for freden med litt mer økumenikk. Dette krever dog en viss velvilje fra alle sider selvfølgelig. Men selv om det er lett å glemme, burde vi egentlig alle inneha denne velviljen, i tråd med Jesu ønske ("Måtte de alle være ett"). Dét må vi nok kanskje huske på oftere, og fortsette å arbeide for kristen enhet, slik at vi alle kan synge sammen i koret som lovpriser Gud.

Etter det annet Vatikankonsil ble det gjort mye rart "i konsilets ånd", som de gjerne unnskyldte seg med. Det hendte en rekke ting som aldri har vært godkjent av Paven eller konsilet, som mange alminnelige troende, prester og biskoper likevel tok seg den frihet å gjøre. Kvinner sluttet å tildekke hodet. Prestene begynte å stå med ryggen mot alteret. Folk mottok kommunionen stående. Kirker ble vandalisert på det groveste - alt dette "i konsilets ånd", enda konsilet aldri hadde gitt noe klarsignal til disse tingene.

Jeg har for eksempel hørt historier fra her i Norge, hvor ministranter etter 2. Vatikankonsil ble tildelt hver sin slegge og gitt beskjed om å knuse gamle helgenstatuer og annet kirkeinteriør som nå tydeligvis var modent for skraphaugen - i konsilets ånd, naturligvis. Høyaltrene ble jevnet med jorden i nesten alle norske katolske kirker (St. Josef er den eneste kirken jeg hittil har sett som fortsatt har høyalteret i behold), og sidealtrene ble visst også kastet ut. Ja, ikke det at sidealtre er så vanlig i alle kirker, men i katedraler er det høyst normalt - og vi har da tross alt tre katedraler i dette landet også; St. Olav i Oslo, St. Olav i Trondheim og Vor Frue i Tromsø (som er festligere å tenke på som "Notre Dame de Tromsø").

St. Olav domkirke i Oslo hadde for eksempel i sin tid sidealtre. Se bare selv hvor mye vakrere denne kirken var før:

 <-- Sidealter til venstre

 <-- Sidealter til høyre

Så sammenlikner vi dette med hvordan kirken ser ut idag:

Som vi ser er høyalteret, sidealtrene, kommunionsrekkverket, prekestolen, statuen av St. Josef med Jesusbarnet, den røde løperen og bilderammene rundt de gamle altertavlene på sidealtrene forsvunnet. Benkene er dessuten erstattet med en enklere og mer asketisk type og nye, direkte stygge taklamper er kommet til.

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?! Jeg har alltid syntes at St. Olav er en vakker kirke, men når jeg ser disse gamle bildene innser jeg at den bare er en skygge av hva den en gang var. Og denne historien er dessverre langt fra unik, spesielt her i Norge - i utlandet, derimot, har mange heldigvis ivaretatt sine kirker og bare plassert et lavalter foran høyalteret, fremfor å fjerne det gamle alteret helt. Men hvorfor det i det hele tatt finnes lavaltre må man jo spørre seg om, når det ikke ble fastslått noensinne av konsilet at den nye messeformen skulle feires med ryggen mot Gud.

Jeg fant et intervju med Martin Mosebach i Die Welt 23. mai 2011, på bloggen til pastor Oddvar Moi (www.aomoi.net/blogg). Intervjuet var igrunn nokså interessant, men det var publisert på nokså tung engelsk (jeg måtte slå opp så mye som 24 ord mens jeg leste det). Jeg valgte dermed å gjengi det på norsk for å forenkle lesingen litt:

For fire år siden gjenopprettet pave Benedikt XVI, mot majoriteten i Den katolske kirkes opposisjon, den gamle latinske liturgis likestilling med den nye, folkelige form for messefeiring, som det jo hadde vært gitt fullmakt til siden 1969. For en uke siden stadfestet Vatikanet deres beslutning fra 2007 i et pavelig brev, og avklarte noen omdiskuterte spørsmål med tanke på dens praktiske anvendelse. Martin Mosebach, mottaker av Büchnerprisen, er en av de ivrigste beundrere og beskyttere av den gamle liturgi.

 Die Welt: Pave Benedikt XVI frigjorde den gamle gregorianske liturgi for Den katolske kirke i et spesielt motu proprio i 2007. Hvorfor publiserer Vatikanet først fire år senere instruksjoner om hvordan pavens vilje skal gjennomføres?

Martin Mosebach: Fiender av Den romerske kirkes store liturgiske tradisjon har i mange tilfeller ikke akseptert tillatelsen som er gitt ovenfor den gamle rite. De prøvde ofte å ignorere pavens motu proprio og søkte å opprettholde de hindringer som fantes. De forsøkte med byråkratisk metodikk å ineffektivisere pavens sjenerøsitet. Derfor måtte Vatikanet være klarere i sin tale, dersom de ønsket å opprettholde motu proprio?et.

Die Welt: Instruksjonen snakker om ?to måter å benytte den ene romerske rite på?. Åpner ikke dette dørene for et krypende nytt skisma?

Martin Mosebach: Det finnes allerede et skisma. Ikke mellom tilhengerne av henholdsvis den gamle og den nye riten, men mellom de katolikker som bekjenner seg til Kirkens gamle, sakramentale teologi som ble høytidelig bekreftet av 2. Vatikankonsil, og de som hevder at konsilet grunnla en ny kirke med en ny teologi og nye sakramenter. Denne sistnevnte doktrine har hele tiden vært et diffust makkverk og imot dens tilhengeres bedre viten, i seminarer, universiteter og katolske akademier. Dette er hva som har fostret faren for et nytt skisma.

Die Welt: ?Hva som en gang var hellig for de forhenværende generasjoner forblir hellig og ærverdig også for oss; det kan ikke plutselig forbys i sin helhet eller dømmes som skadelig?. Instruksjonene siterer her paven. Var ikke dette i utgangspunktet intensjonen for et overveldende flertall av de siste førti års katolske biskoper?

Martin Mosebach: Jo, det er dessverre sant at ikke så rent få av de katolske biskoper, i et suicidalt vanvidd, gikk inn for å ta avstand til den katolske tradisjon og avskjære Kirken fra hennes livskilde. I setningen dere har sitert har paven gitt dem [biskopene] en veiledning i ekklesiologi. 

Die Welt: Hvordan kan den romerske liturgi, i ?ususantiquior? (lat. ?gammel bruk?, red.anm.), tilbys ?alle de troende? når bare en håndfull av de troende forstår latin?

Martin Mosebach: Det har til alle tider vært slik at bare noen ytterst få katolikker har kunnet følge den latinske messe ord for ord. Europa kan se tilbake på over ett tusen år med ærerik katolsk kultur, uten at folket har vært i stand til å kunne latin. De er i stand til å forstå noe mye viktigere; at i riten finner Herrens mystiske nærvær sted. Uten denne forståelsen har ikke et menneske forstått noe som helst av messen, uansett om han forstår hvert eneste ord. Dessuten har det lenge fantes tospråklige missaler hvor man kan be messen sammen med presten. Men det er så absolutt korrekt at den gamle riten forutsetter en viss innsats, å være beredt til å lære.

Die Welt: Og hvordan vil nettopp hangen til ?den eldre rite? føre til videre ?forsoning innen Kirken? etter å ha ført til så mye konflikt som frem til nå?

Martin Mosebach: Konflikten er i all hovedsak oppstått på grunn av den farlige misforståelse at det annet Vatikankonsil etablerte en ny kirke. Det er viktig å holde ut kampen omkring denne misforståelsen helt til siste slutt. Å tilsløre den med fredelige fraser hjelper ikke Kirken.

Die Welt: Hyrdene er blitt bedt om å vise en ?sjenerøs velkommenhet? til grupper av troende som ønsker å feire den gamle messen på latin. Er ikke det naivt, etter de siste tiår hvor disse troende har blitt ansett som håpløst gammeldagse og retrograde (?beveger seg bakover?, red.anm.)?

Martin Mosebach: Jo, absolutt. De troende som overholder den gamle riten eller nettopp har oppdaget denne ble spottet på en slik måte som jeg håper ikke er avslørende for reformens spirituelle verdi.

Dette siste svaret forstod jeg riktignok ikke helt, men jeg antar han mente at han håpet det ikke var slik at det var meningen, fra konsilets side, at de som forholdt seg til den gamle riten skulle måtte oppleve spott og spe for å holde på tradisjonene.

En torsdag nå i midten av mai - vel, nå orker jeg ikke bla opp i dagboken for å finne den nøyaktige datoen - var jeg for første gang ministrant. Det gikk nokså bra følte jeg, men selvfølgelig langt fra "profesjonelt" nivå, om man kan si det slik. Jeg har også ministrert én gang siden, hvor det gikk bedre selv om det ennå var langt fra perfekt. Men pastor Moi tilbød meg sågar å få delta i en høymesse den påfølgende søndagen etter, så da antok jeg at innsatsen kanskje ikke var så dårlig som jeg trodde. Uheldigvis var jeg i Spania den aktuelle søndagen, men det kommer sikkert flere sjanser. Ministreringen er iallefall i full gang!

Videre begynte jeg også idag med et bibelstudium jeg fikk på internett, utgitt av St. Paul teologiske senter. Jeg har tenkt litt på dette med å studere Bibelen tidligere også, men har stort sett bare sett adventistiske bibelstudier tilgjengelig. Dét kunne jo muligens blitt noe problematisk, ettersom katolikker og adventister har et veldig forskjellig syn på Bibelen, dessverre. Imidlertid fikk jeg nå dette online-kurset, som forresten er gratis, tilsendt - og jeg må si det virker veldig bra så langt! Det er altså forskjellige emner innenfor den kirkelige lære som tas opp og underbygges med Bibelen. I tillegg til å få denne dypere forståelsen blir man i tillegg mer kjent i denne fantastiske Boken med stor B, som vi alle burde ta oss mer tid til å lese. Emnet jeg valgte å begynne på heter forresten "Jomfru Maria i Bibelen". Emnet er delt inn i seks leksjoner, som blant annet tar for seg dogmene om Den uplettede unnfangelse, Jomfru Marias opptakelse i Himmelen, Dronningmoren, Jomfru Maria som den nye Eva osv, alt sammen grundig underbygget med bibelske referanser. Veldig, veldig spennende :)

Adressen til bibelstudiumet, dersom flere skulle bli inspirert, er denne:
www.salvationhistory.com

Idag er det altså 10 dager igjen til jeg skal til Spania. Dette ble nesten bråbestemt, etter litt hit og litt dit om hvor jeg skulle dra. Først planla jeg og en kompis å få med oss noen flere kompiser for å reise på Sensation The Ocean of White i St. Petersburg, Russland. Jeg var på Sensation i Oslo, og det var stort, veldig, veldig morsomt og utrolig god stemning. Sensation er forresten et slags rave-party. Jeg ville gjerne gjenoppleve det. Han på sin side, hadde aldri vært på det, og ville gjerne oppleve det. Så vi bestemte oss for å dra til Russland. Siden hadde han og en venninne snakket om å reise til Beograd, Serbia, og foreslo at jeg ble med. Det ville jeg gjerne, men så skulle en venninne av meg reise til Spania i to måneder, og jeg kunne visst også komme ned og besøke henne.

Så etter å ha tenkt litt kom jeg frem til at jeg har jo ikke all verdens med penger. Spania er et land jeg har vært i mange ganger før, så jeg hadde egentlig heller lyst til å dra til Serbia for å oppleve et nytt land. Men det er jo bedre å bo gratis i Spania, og fly billigere, enn å betale hotell og dyrere flybilletter til Beograd. Så tenkte jeg dessuten at det sikkert er bedre å dra til Spania og slikke sol og nyte late dager, fremfor å reise på en ferie til en av Europas største partybyer med to festløver og antakeligvis ende opp med en ukelang alkoholorgie. Kanskje spesielt dumt for meg som tenker å kutte ned forbruket på nettopp denne substansen.

Dermed ble det Spania, og jeg gleder meg. Jeg skal til Benidorm. Der har jeg aldri vært, til tross for at jeg har vært mye i området (Torrevieja, Alicante, Tabarca osv). Jeg tenkte meg en tur på messe i San Jaime kirke, som ser veldig vakker ut utifra bildene jeg har sett. Videre ser jeg frem til å bli solbrun. Sikkert hvit som en olding på hodet også; håret mitt blir alltid så utrolig lyst i solen, til tross for at jeg egentlig er mørk blond.

Språk må sies å være en av mine store lidenskaper. Jeg har satt meg fore å lære følgende språk: engelsk, fransk, spansk, italiensk, portugisisk og tysk. Engelsk og fransk kan jeg allerede, og italiensken begynner jeg å få grep om. Spansken hadde vært god å ha nå, men den ordentlige puggingen får vente til en annen gang. Bittebittelitt kan jeg imidlertid, og noen gloser kan være veldig greit å kunne. Disse tenkte jeg å dele med dere:

Hvor er...
¿Donde está... (hvor er...)
- La iglesia (kirken)?
- El hotel [nombre del hotel] (Hotell [hotellets navn])?
- La playa (stranden)?

Eventuelt:
¿Donde está ... más cercana (hvor er nærmeste...)
- El bar más cercana (nærmeste bar)?
- El supermercado más cercana (nærmeste matbutikk)?
- El restaurante más cercana (nærmeste restaurant)?

Det grunnleggende:
¡Hola! - Hei (uformelt)!
Buenos días, señor/doña/señorita - Hei/god dag, herre/frue/frøken (formelt)
Buenas noches - God kveld
¡Adiós!  - Adjø (uformelt)!
Perdón - Unnskyld meg
Te amo - Jeg elsker deg
Gracias - Takk
Me gustaría - Jeg vil gjerne ha...

Dette bringer oss videre til bestilling av mat og drikke på restaurant:
Me gustaría... (jeg vil gjerne ha...)
- Una cerveza (en øl ((denne er viktig, haha!))
- Un café (en kaffe)
- Una Coca-Cola (denne kan du jo gjette hva er, antar jeg)
- Un sandwich con queso y jamón (et smørbrød med ost og skinke)
- Un plato de espaguetis a la boloñesa (en tallerken spaghetto bolognese)
- Un vaso/una botella de vino blanco/tinto (et glass/en flaske hvitvin/rødvin)
- Una pizza (gjett selv hva dét betyr)

Avslutt alltid med por favor etter å ha sagt hva du vil ha (eks: Me gustaría una pizza y una Coca-Cola, por favor).

Diverse:
¡Ayuda! - Hjelp!
¡Policía! - Politi!
Taxi - Taxi er altså taxi, nesten uansett språk.

Jaja, okei, det var dagens nerdeutbrudd :)

Idag var jeg til tridentinsk messe igjen, i St. Josef kirke. Denne vakre og tradisjonsrike messeformen er nok på full fart tilbake, ser det ut til; kirken var langt fra fullsatt, men det var ganske mange der idag, særlig i forhold til forrige gang jeg var der. En venn av meg som er ministrant i de tridentinske messene i Oslo fortalte meg at antall besøkende varierer mye, men det later til å være en positiv utvikling. Og det er ikke bare eldre mennesker som har stagnert på 50-tallet og ikke vil innse at 2. Vatikankonsil er et faktum, som drar dit. Neida, det er faktisk en god del unge folk; en del så ut til å være i 20-30-årene, og så har vi jo meg da, og dessuten et par barnefamilier.

Jeg tror mye av grunnen til at disse messene begynner å bli populære igjen er at mange er konservative, meg selv inkludert. Vi er tradisjonsbundne. Det er forresten ikke bare det at denne messen er tradisjonsrik som gjør at jeg liker den. Det er også det at den er på latin. Ikke bare er latin et vakkert språk, men det viser også Kirkens enhet; vi er en masse på en halvannen milliard individer, med hundrevis, kanskje tusenvis av ulike morsmål. Likevel kan vi alle følge messen på latin, og har dermed et felles bønnespråk. Dessuten mener jeg denne messen er vakrere og verdigere. Klart den paulinske messen også er vakker, og den har mange av de samme elementene, blant annet gregoriansk sang og visse bønner på latin. Og det viktigste, nattverden, er jo fortsatt den sanne nattverd uansett.

Men jeg syns forsåvidt det er mer sømmelig å motta nattverden knelende, slik man gjør i tridentinske messer. Og prestens stilling - det at han står samme vei som oss andre. Hvorfor ikke? Jeg ser ikke noe poeng i at presten skal vende ryggen til Gud, tvert imot. Og det bringer meg videre til noe annet - høyalteret. Så mye vakrere det er enn lavaltrene man bruker i paulinske messer! Og hvorfor i huleste jevnet de høyaltrene med jorden under messereformen i 1962? Jeg skjønner at det kan bli problematisk å stå vendt mot menigheten ved et høyalter, men kunne de ikke iallefall latt det stå og heller satt et lavalter foran? De har naturligvis gjort det en del steder óg, men flere steder er høyaltrene fullstendig fjernet, blant annet i St. Olav domkirke. Og jeg gremmer meg over tanken på at det som en gang var Kristi hellige offersted nå kanskje ligger på en skraphaug eller søppeldynge et sted.

Den tridentinske messen har noe spesielt over seg. For den er ikke bare vakker og tradisjonsrik. Den er også kjedeligere, føles mye lengre og er noe mer komplisert enn den paulinske messen. Likevel treffer den meg rett i hjertet, og jeg skal ikke nekte for at jeg gjerne kunne sett den som standardmesseform igjen. Nå har jo forsåvidt Paven fremmet denne messeformen, men det later til at verdens biskoper ikke er like fornøyde som meg. For til tross for at så godt som alle restriksjoner rundt messen er opphevet er den relativt lite i bruk, selv om tilbudet heldigvis blir stadig bedre - her i Oslo tilbys den nå blant annet annenhver søndag som høymesse i St. Josef og to ganger i uken (tirsdager og torsdager) som lavmesse i St. Hallvard.

Jeg har også meldt meg opp som ministrant til den tridentinske messe, og har vært under opplæring siden februar. Etter dagens messe var jeg på kafé med ministrantene (da det ikke lot til å være noen kirkekaffe idag), og da snakket jeg med denne nevnte venn, som etter hva jeg har fått inntrykk av er en slags "primus inter pares" blant ministrantene. Han er også den som har lært meg opp, og han fortalte at jeg skal ha én øvelse til på torsdag, før jeg omsider, samme dag, skal få ministrere for første gang i en lavmesse. Det blir utrolig spennende!

"Asperges me, Domine, hyssopo et mundabor; lavabis me, et super nivem dealbabor".

Slik begynner alle tridentinske messer;
"Stenk meg, Herre, med isop, så jeg blir renset. Tvett meg, så jeg blir hvitere enn sne". En bønn til Herren, antakeligvis inspirert av Salm 51:9, om å bli "renset" og "hvitere enn sne". Naturligvis ikke i den forstand at man skal blekne ytterligere. Ånei. Dette er naturligvis metaforisk. Det er en bønn om å bli renset for all synd man har gjort.

Hvor kommer skriftemålet fra? Det kommer fra Jesus Kristus selv, når Han gir apostlene myndighet til å tilgi synder: "Dersom dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fasthold" (Joh 20, 23).

Selv har jeg nettopp fått tilgitt mine synder, da jeg var til skrifte igår. Det gjorde jeg i St. Hallvard kirke i Oslo, og jeg kan ikke si jeg ble spesielt begeistret for skriftestolen der. Den var mørk og dyster, kun opplyst av en enslig, spartansk lyspære. Faktisk var det så mørk at jeg ikke klarte å finne knelebenken! Jeg satt liksom der og undret meg over hvorfor jeg skulle sitte, og det gjorde visst presten også, som lurte på om jeg ikke skulle knele snart. For det så han nemlig, at jeg satt. Det var det andre jeg ikke likte spesielt godt med denne skriftestolen. Mørk, dyster - og svært lite anonym. Det sedvanlige gitteret var nemlig ikke der. Neida, her var det et slags vindu, uten glass, så man satt og så presten rett i øynene. Nokså ubehagelig, må jeg tilstå.

Det er det som er så rart med skriftemålet. Det er helt grusomt (syns jeg, da...) rett før og spesielt underveis. Først går man liksom og gruer seg, gjerne i dager eller uker, og så sitter man der omsider, skjelvende på kne i en trang boks, med bønneboken til hjelp i ritualet og en jukselapp hvor du har skrevet ned alle synder du kan komme på å ha gjort. Jeg føler meg iallefall ikke særlig høy i hatten når jeg skal sitte foran et annet menneske og fortelle hvor grusom jeg er. Samtidig må jeg si det er noe positivt også. Man gruer seg, javisst, og man vil gjerne ha det overstått så fort som mulig. Samtidig er skriftemålet noe man gleder seg til, slik at man vet man kan renses for alt galt man har gjort. Man vet at det skal bli deilig å få slippe den dårlige samvittigheten. Jeg lurer på om det er slik det føles å være i Skjærsilden? Det blir jo samme prinsipp - en ubehagelighet, hvor man blir klar over alt det gale man har gjort, imens man renses. Siden er man ferdig renset, og føler seg lettet.

For det gjorde jeg iallefall. Jeg følte en stor lettelse etter skriftemålet. Så gikk jeg altså til messe idag, og kunne ta imot nattverden med rent hjerte. Dét er definitivt en av de beste følelsene i verden. En kortvarig, men fantastisk følelse.

Først må jeg presisere en utbredt misforståelse. Med "helgendyrkelse" menes ikke dyrkelse som i avgudsdyrkelse, men som i å ære helgener ved å vise respekt for deres levninger eller gjenstander som har tilhørt dem eller vært i kontakt med dem (relikvier), å dyrke de mirakler som ofte oppstår ved deres graver.

"Javel", vil mange ikke-katolikker si, "jeg kaller det iallefall tilbedelse, dere ber jo til dem".
Ja, det er disse definisjonene igjen da. Vi ber til dem - men tilber dem ikke. Vi ber dem om tjenester, for eksempel forbønn. Har vi ingen vi kjenner til å be for oss i øyeblikket, kan vi alltids be en helgen om å gjøre det. Og vi kan be om deres beskyttelse og hjelp, i den tro at Gud fortsatt virker gjennom helgenen etter dennes død. Dette er også blitt bekreftet i utrolig mange tilfeller, om mennesker som blir friske gjennom berøring av relikvier etc. Gud har, såvidt jeg forstår av troen, gitt en rekke spesielt utvalgte personer visse oppgaver, som for eksempel å beskytte bestemte personer, grupper osv, eller utføre visse oppdrag her på jorden. Dessuten er man så heldig å få velge seg ut en egen vernehelgen (eller evt. foreldrene velger for deg ved dåpen), en som går i forbønn for deg, en du kan håpe på, en som Gud vil gi deg beskyttelse ved. En skytshelgen er definitivt en venn for livet - og kanskje også døden?

"Hedningene hadde også guder for både det ene og det andre, beskyttelse av ditten og datten. Ser du parallellen?" Javisst gjør jeg det! Først må jeg ta med at også protestantiske kirkesamfunn har en varierende grad av fokus på helgener. Den anglikanske kirken har vel et nesten katolsk syn på det, mens for eksempel den norske kirke sjelden snakker om det, og mange norsk-lutheranere fornekter det. Likevel feirer de Allehelgensdag, de kaller St. Olav nettopp St. Olav, eller Hellig-Olav, og feirer Olsok. I trosbekjennelsen viser de til troen på "de helliges samfunn". De hellige er jo da selvfølgelig helgener.

Så vil jeg si at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på påstanden, annet enn at hedningene kanskje ikke var så på jordet med religionen sin som man skulle tro - kanskje noen har fått syner av helgener og vært i ferd med å oppdage en trossannhet, men så misforstått og trodd at det var flere guder, og begynt å tilbe dem? Dette blir bare synsing fra min side, men det jeg kan si med større eller mindre sikkerhet er at det, såvidt jeg vet, ikke er bekreftet mirakler på bønn til mytologiske avguder, i motsetning til hva det faktisk er på forbønn fra helgener og berøring av relikvier.

"Ok, men disse såkalte miraklene kan like gjerne være fra Djevelen for å villede troende. Det står ingenting i Bibelen om "æring" av relikvier". Jaså, gjør det ikke? Er du helt sikker? Da vil jeg gjerne få vise deg disse sitatene:

Ex 13,19:
Moses tok Josefs ben med seg. For Josef hadde tatt en ed av israelittene og sagt:
«Gud skal ta seg av dere, og da skal dere føre mine ben med dere herfra.»

2 Kong 2, 13-14:
Så tok han opp Elias kappe som var falt av ham. Han gikk tilbake og stilte seg ved bredden
av Jordan. Der tok han kappen som var falt av Elia, slo på vannet og sa:
«Hvor er Herren, Elias Gud?» Da Elisja slo på vannet, delte det seg, og han gikk over.

2 Kong 13, 20-21:
Så døde Elisja og ble gravlagt.
På den tiden kom det hvert år flokker av moabitter som herjet i landet.
En gang fikk noen som skulle gravlegge en mann, se at det kom en slik herjeflokk.
Da kastet de mannen ned i graven til Elisja. Med det samme mannen kom nær Elisjas ben,
ble han levende igjen og reiste seg opp.

Matt 9, 20-22:
Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år.
Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans,
for hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.»
Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter!
Din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme stund.

Apg 19, 11-12:
Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus? hender.
Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg,
og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.

Slike ting er blant de som får meg til å tenke at Den katolske kirken var det rette valget for meg. Kontroversielle deler av katolsk lære, slik som læren om helgener, blir fort veldig greie å forstå og akseptere når man tar seg tid til å lete opp den bibelske bakgrunnen for disse.

Askekorset tegnes på pannen. Dette bildet fant jeg på www.katolsk.no. Jeg har ikke spurt om tillatelse til å bruke det, så jeg håper det er i orden, hehe :)

Ja, idag er det altså Askeonsdag. Denne dagen begynner fasten, som (med unntak av søndager) skal vare helt frem til påske, 40 dager til ende.

Jeg er litt usikker på om fasten begynner før eller etter messen, dvs, om den starter fra idag av, eller fra imorgen av? Jeg har iallefall gardert meg ved å faste halve dagen idag, så dropper jeg å faste frem til en time før messen, haha! :) Jeg skal forresten til messe med to gode venner idag, det blir koselig! Da skal vi få aske på pannen, slik som på bildet. Dette leste jeg forresten litt om isted, og det kan kanskje også være interessant for dere andre å få vite noen kjappe fakta om denne skikken også:

"Historikeren Sokrates forteller om praksisen på 400-tallet: «Noen avstår fra alle slags skapninger som har liv, mens andre av levende skapninger spiser bare fisk. Andre spiser fugler i tillegg til fisk, ettersom de ifølge den mosaiske skapelsesberetningen også kom fra vannet, andre avstår fra frukt dekket av et hardt skall og fra egg. Noen spiser bare tørt brød, andre ikke engang det; andre igjen når de har fastet til den niende time [klokken tre], inntar ulik slags mat». (...) 

Det å ikle seg spesielle botsklær («sekk») og å strø seg med aske som et uttrykk for sorg og anger, var allerede kjent fra Det gamle Testamente og den hedenske antikken. Jesus selv brukte denne symbolikken da han bebreidet de galileiske byene Korasin og Betsaida for deres uvilje mot å gjøre bot: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i sekk og aske» (Matt 11,21). Også den tidlige Kirken var kjent med denne praksisen, noe som bevitnes av blant andre kirkefedrene Tertullian og Kyprian".

Dessuten står det om selve askekorset at man i såvel Esekiels syner som i Johannes' åpenbaring ser Guds folk med et merke, en "tav" (hebraisk bokstav, som ser ca ut som X) i pannen. Denne bokstaven heter Chi på gresk og er dessuten den første bokstaven i navnet Christus, på gresk, i tillegg til at den ser ut som et kors. Interessant!
All denne infoen er funnet her: http://www.katolsk.no/artikler/askekors.htm og her: http://www.katolsk.no/biografi/aske_ons.htm

Velvel. Imorgen (nå håper jeg at jeg ikke tar feil, at det skulle vært idag) begynner altså fasten for alvor, og det var greit med litt øvelse idag, for det er vanskeligere enn det låter. Fastetiden min skal være fra soloppgang til solnedgang, dvs ca 06:00-18:00 eller 07:00-19:00, og jeg skal altså i dette tidsrommet faste fra mat, drikke (unntatt vann), sigaretter, sjokolade og facebook. Jeg skal også faste fra alkohol i helgene.

Riktig god fastetid til alle sammen!
PS: Hva skal du faste fra? :)